En medisinstudents hverdag.

Jeg slutter. Etter 2,5 år blir man ganske lei og jeg har egentlig fått blogging litt opp i halsen. Har riktignok glede av å lese andres, så jeg blir ikke helt borte fra bloggverdenen. Noen nye innlegg her blir det imidlertid ikke. *

Takk til de som har fulgt meg og takk for fine kommentarer :) Mange herlige mennesker der ute, det er helt sikkert.

(*Etter å ha tenkt meg litt om har jeg funnet ut at jeg ikke skal si helt sikkert at det ikke blir mer blogging. Pause på ubestemt tid er kanskje mer realistisk). 

Denne helga har vært latter. Fra ende til annen. Jeg kan ikke huske sist lattermusklene fikk så hard medfart. Vi har vært på hyttetur. Kristian, Vidar, Jon, Morten, Thomas, Anna, Håkon og jeg. Meg, Anna og seks kjekke mannfolk. Nesten som en Australiareunion. Men bare nesten. 

Jeg anser meg selv som heldig. For godt og vel seks år siden fikk jeg en kjæreste. Kjæresten jeg ville ha. Og denne kjæresten viste seg å ha venner. Gode venner. Venner som ikke kunne tatt imot en ny kjæreste bedre. Venner som alltid har fått meg til å føle at jeg er en av dem. Venner med humor. Venner med selvironi. 

Hytte, sol, snø(!), natur, god mat og vin. Fin på vin. Finest. 

Og bare fordi jeg også har selvironi legger jeg ut dette.

Hoppebildet. Det kunne blitt bra. 

Takk for turen!

Det er mange som lurer på hvordan studiehverdagen er lagt opp for oss medisinstudenter. Det er i grunnen vanskelig å svare på, ettersom dagene er så forskjellige! Ikke minst er det avhengig av hvor langt man er kommet i studiet. Nå er jo jeg over halvveis, godt igang med praksisen og det gjør jo at jeg har en litt mer spennende skoledag nå enn jeg hadde for to og tre år siden. Da gikk det meste av dagene med til cellebiologi, biokjemi og pugging av all slags mulig fiksfakserier i hjernen (vi hadde riktignok allmennpraksis annehver uke). 

To dager i uka er praksisdager, de resterende tre er hovedsakelig teoridager der vi er på forelesning. Jeg gir derfor eksempler på begge deler.

FORELESNINGSDAG

0815-1000
Pediatric gastroenterology

1015-1200
Ingen undervisning. Noen leser, noen trener, noen drar hjem og tar helgevasken, og noen heldige (inkludert meg) er PBL-veiledere.

1215-1400
Cancer in children

1415-1600
Congenital anomalies

PRAKSISDAG

Uketjeneste (praksis) på morgenen

De fleste avdelinger har morgenmøte i halv åtte-åtte-tida. Det vil si at man må være på skolen relativt tidlig for å rekke å skifte. Etter å ha hentet bukse, legeskjorte og en frakk (samt irritert seg over elefantstørrelse på alt som er å oppdrive) setter man kursen mot studentgarderoben. Man skifter, lemper av seg sekken og henter ut de gode inneskosandalene. Lommene kan være fylt av litt av hvert, avhengig av hvilken avdeling man skal på, men stetoskop, reflekshammer, snurra (for å beregne termin etc hos gravide) samt notatbok og penn er ofte å finne. En rask titt i speilet og man er klar for en ny dag.

Morgenmøtet kan være både interessant og lærerikt. Absolutt verdt å få med seg med andre ord. Problemet er bare den evigvarende kampen mot øyelokkene. Noen avdelinger tilbyr kaffe (og noen til og med kjeks), og denne redder møtet for de fleste.

Morgenmøtet er over og vi sju studentene fordeler oss. En blir med på poliklinikken, en annen på legevisitten, en tredje kirurgen på operasjon. Fordi vi er på de samme avdelingene i 1-2 uker, får vi alle prøvd det meste. Målet er jo å få et relativt godt inntrykk av hva denne avdelinga driver med.

Hva gjør vi da?
De dagene det er travelt blir det observasjon, men som regel får man prøve seg litt også. Da gjør vi anamneseopptak (sykehistorie) samt undersøkelse av ulike slag. Legen spør ofte hva vi finner når vi undersøkelser og hva vi tror pasienten feiler. Jeg husker jeg ble grillet i en lymfeknuteundersøkelse en gang. Hvor fant jeg lymfeknuter? Hvor store var de? Var de faste? Ømme? Lik på begge sider? Knudrete? Glatte? Dette er viktige spørsmål og man må lære seg grundig undersøkelse først som sist.

1115-1400: PBL

Magen rumler, og et raskt blikk på klokka forteller at man snart må takke for seg der man er. Fordi man senere skal tilbake til avdelingen tar man som regel ikke bryet med å skifte, men er innom garderoben for å hente mat og drikke. Kursen settes videre mot grupperommet der vi har PBL - ProblemBasert Læring.

PBL-gruppa har praksis sammen, altså er vi på den samme avdelingen til enhver tid. På denne måten kan vi samsvare tema på PBL med avdelingen vi er på. Er vi i praksis på gastroavdelinga (slik vi var i fjor høst) leser vi og gjennomgår oppgaver om pasienter som har trøbbel nettopp i gastrodelen (mage/tarm) av kroppen. For eksempel alkoholikeren Truls som plutselig har fått så fryktelig vondt i magen etter en fuktig kveld på byen. Vi idemyldrer om hva Truls kan feile, hvilke undersøkelser, blodprøver og videre utredning vi må gjøre, og eventuelt hvilken behandling Truls trenger. Hvordan er Truls' prognose og kan han forvente komplikasjoner til tilstanden han har? Veilederen vår hjelper oss om vi er langt ute og kjøre. Til slutt avtaler vi hva vi skal lese på til neste uke. I dette tilfellet er pancreatitt (betennelse i bukspyttkjertelen) veldig aktuelt.

Ettermiddagstjeneste

Etter tre timer med Truls og tilsvarende caser, er det klart for ettermiddagstjeneste. Vi går tilbake til avdelinga vi hadde praksis i på morgenen, men undervisninga er nå annerledes. På avdelingen møter vi en lege som er ansvarlig for undervisningen denne ettermiddagen. Vi går samlet inn til en pasient og en av oss får oppgaven å ta opp sykehistorie.

En grundig sykehistorie og en enda grundigere undersøkelse (der vi alle har klemt og kjent på pasienten) senere, samles vi alle på et grupperom der legen spør oss hva vi tror pasienten feiler. Flere av oss har for eksempel gjettet at pasienten antakelig ble lagt inn på sykehuset med akutt appendisitt. Dette blir da utgangspunktet for litt miniunvervisning de neste 20 minuttene. Hva er symptomene? Funn? Utredning? Behandling? Hva er viktig å huske på?

Etter to-tre slike pasienter samt påfølgende undervisning runder klokka 16 og lufta har gått ut av ballongen. Det er tid for middag. Noen inntar denne på skolen (mange fine kantiner å velge mellom), men for de fleste frister sofaen hjemme (jeg tilhører faktisk sistnevnte gruppe nå). 

Klokka er  altså 16 og vi har ikke så mye som åpnet en eneste bok i løpet av dagen. Likevel har vi (forhåpentligvis) lært veldig mye. Å senere skulle lese om akutt appendisitt vil ikke by på veldig store problemer, fordi vi nå har en pasient å relatere det til. 

Nå er det ikke slik at alle praksisdager er slike. Det avhenger av hvilken avdeling man er utplassert på. Denne beskrivelsen passet nok best for en dag i 3. klasse, selv om 4. ikke er helt ulik.

Håper dette innlegget var til nytte for framtidige, nysgjerrige medisinstudenter og kanskje også medisinstudenter på lavere kull? Bare spør om dere lurer på noe, og jeg skal svare etter beste evne.

I går var det duket for mimmis 75-årsdag. Feiringa foregikk på sykehjemmet, og vi manglet kun ett svigerbarnebarn for å være fulltallig. 4 barn, 2 svigersønner, 2 svigerdøtre, 14 barnebarn, 4 svigerbarnebarn og et oldebarn i en veldig gravid svigerbarnebarnmage. Tilsammen var vi 26.

Slik nevnt mange ganger her inne på bloggen er musikk en veldig stor del av vår familie. De aller fleste spiller et instrument, og det blir alltid en eller annen form for underholdning når vi møtes. I går var det Johannes og mamma som bidro. Johannes spilte gitar og sang, mens mamma spilte gamle barnesanger på pianet. Resten sang.

(Gamle bilder)

Den ene barnesangen etter den andre. Vi synger med så godt vi kan. De fleste tekstene kan vi. Ja, de aller fleste. Plutselig kommer forspill til en sang vi alle vet å ha hørt før. Men hvilken var det nå igjen!? Og hva huleste var teksten? Vent... vent, jeg kommer snart på det! Nei, for svarte, så irriterende, hva ER teksten?

Forspillet er nesten ferdig og mamma skal snart sette igang. Betenkningstida er over og vi er like blanke som for femten sekunder siden. Denne sangen blir nok uten synging. Vi får slå opp i sangboka litt senere.

Det viser seg å ikke bli nødvendig. Mamma starter første vers, og uten sangbok, iphone eller noter, er det mimmi som gir oss alle aha-opplevelsen. Hun synger. Helt uten feil. Helt uten stans. Helt uten i det hele tatt å tenke seg om. Hvert eneste av de mange versene synger hun prikkfritt. Hvordan i alle dager er det mulig?

At så mange kom, fra så mange forskjellige steder (ja, langt å kjøre) kan vel ikke bety annet enn at hun er verdens beste mimmi?

Er klar over at det er mange fremtidige medisinstudenter av leserne mine og at disse savner mer medisinstudentprat. Derfor en liten oppdatering om hvordan 4. klasse har vært hittil. 

Det er ikke stort annerledes enn 3. klasse. Bortsett ifra fagene selvfølgelig. Forelesninger mandag, tirsdag og fredag, og uketjeneste (praksis) og PBL på onsdag og torsdag. Nå er vi til og med blitt så heldige at PBL-veilederne for hver uke varierer og samsvarer med hvor vi er på uketjeneste. De to ukene vi hadde barnepsykiatri var en barnepsykiater veileder, og nå når vi er på gynekologi har vi en gynekolog. Det kan man ikke være annet enn veldig fornøyd med. 

Forresten ble jeg trukket ut til å være PBL-veileder i år også. For en gruppe i 2. klasse. Elsker jobben. 

Denne uka har jeg altså vært på gynekologi, og vet dere hva? Beste hittil i år, synes jeg. Uketjenesten har stort sett bestått i å øve på å gjøre undersøkelse samt være til stede under gynekologisk operasjon. I tillegg er vi sterkt oppfordret til å følge lege på poliklinikken, ettersom det er noen dager uten program. Jeg blir så glad når det er ordentlig opplegg for oss, og det er det virkelig på gynekologen. Enkelte avdelinger er nemlig mye flinkere enn andre til å ordne for oss studenter. De aller fleste er flinke altså, bare så det er sagt. 

(Dere kan tro vi hadde det gøy da vi tok disse bildene? ;) To år siden nå). 

De sier at 4. året er det verste. Hittil har jeg ikke merket stor forskjell fra 3. året, og for å være helt ærlig synes jeg starten på 4. var mye mer behagelig enn starten av 3. Selvfølgelig fordi man har vært i praksis før og vet hvordan det hele fungerer. Det blir vel verre etter hvert, men det er ingenting jeg gidder å bruke tid på å tenke på nå. 

Og ellers? Vi setter snart kursen mot mimmi som fyller 75 år i dag. Slekta samles og det ryktes om servering av en "helt fabelaktig pissa, ja, den bæst pissan æ hi itti" i femtida. 

(For dere som lurte; det er snakk om pizza grandiosa ;) Bestefedre er ganske søte.)

Etter et romantisk frieri på toppen av et fjell og tre små måneder med planlegging var det forrige helg klart for høstens store høydepunkt. Magnus og Guro skulle endelig, etter 8 år sammen, gi hverandre sitt ja. Foran prest, foran tre forlovere, foran familie og foran venner.

Høstsola skein og presten var morsom. Paret var forelska og gjestene koste seg. Magnus klarte ikke la være og kyssa Guro. Midt under vielsen. Alle lo. Også presten. "Men det var ikke helt etter boka."

God mat, taler i flertall, sanger likeså og alt av god kvalitet. Trivelige mennesker, artige samtaler og enormt mye latter. Og hele begivenheten sentrert rundt et usedvanlig vakkert brudepar. 

Håkon var Magnus' forlover og som han presenterte seg i talen sin: "æ e broren, for den som itj ser det". For øvrig bare et veldig lite utdrag fra en fabelaktig tale. Jeg er stolt. 

Gratulerer så mye som mann og kone. 

Det hender iblant, ja, selv for oss pliktoppfyllende medisinstudenter, at vi av og til drømmer oss bort under forelesning. Dagens var forsåvidt interessant nok den, men matprat.no stilte sterkere. Jeg fulgte timen med et halvt øye, men det resterende en og en halv hvilte på tapasretter.

Fem timer foran grytene, en brent hånd og en god del oppvask var det jeg måtte ofre. Til gjengjeld fikk jeg seks nydelige (om jeg får si det selv) tapasretter som kjæresten og jeg inntok med stor entusiasme.

Meny

- Quesedilla med soltørka tomater, røkt skinke og jarlsbergost (oppskrift her)
- Fylte røde paprika med en blanding av kjøttdeig, ris, egg og en god porsjon krydder (oppskrift her)
- Fetaost- og spinatpai (oppskrift her)
- Naanbrød (oppskrift her)
- Wraps med røkt skinke, spinat og kesam (oppskrift her)
- Ost og kjeks 

Ingen spesiell grunn. Jeg er bare fredagsglad. God helg.  

Vissheten om at det forsvinner sokker ved hver eneste sokkevask burde nesten kvalifisere til å være en naturlov. Et helt par forsvinner aldri. Enkeltsokker forsvinner alltid. Og en tidlig mandagsmorgen, etter irritert å ha lett seg gjennom klesskapet etter to matchende, gir man opp og setter sammen et kreativt par. Uketjeneste kan bli pinlig, familiemiddagen likeså. Likevel, det er ikke til å unngå.

Guro har nå tipset meg til hvordan man kan gjøre det beste ut av sokkesituasjonen. Sokkeparty!

Sokkeparty må arrangeres jevnlig og gjerne en dag hvis morgen man har irritert seg over manglende match til den sorte ankelsokken man planla til skjørtet. Før man begynner må man finne fram posen med enklinger (som jo begynner å bli riktig så full) og tømme den utover gulvet. Man henter deretter samboer og gjør seg klar selv. Man teller til tre og konkurransen er i gang. Hvem klarer flest par? Viten om at vinneren får ta med den andre på hvilken som helst film på kino bør være motivasjon nok for de fleste. Hvem gidder vel Captain America?

Ti minutter senere og bare enklinger er igjen. Jeg titter bort på min lille haug og videre bort på samboerens. Jeg teller par og summerer opp ti. Samboer gliser og forteller om 20. Jeg blir sur og krever å godkjenne.

Kravet viste seg å ikke være dumt.

Konkurransen er annullert.

Den evige diskusjonen. Hvem av oss tåler mest? Har høyest smerteterskel? Du, som hopper, spretter og hyler etter å ha tatt ut vafla fra jernet? Eller jeg, som for sikkerhets skyld skriker når beinet står ut 90 grader?

Jenter lider for skjønnheten, sier jeg.
Hah, sier du.
Det er sant!, sier jeg. Oppgitt.
Neppe, svarer du.
Napping av øyenbryn!, fortsetter jeg. Det er ubehagelig!
Latter.
Skal jeg nappe et hår av dine, kanskje?, prøver jeg.
Vær så god!, svarer du.

*Henter pinsett og setter igang*

Begynner du snart, eller?, spør du. Jeg har akkurat nappet det første håret.
Dette var oppvarming, svarer jeg. Det kommer mer.
Jeg kjenner rett og slett ingenting, hevder du. Jeg napper et til. Og enda ett. Plutselig rykker du til.
ÆÆÆHHH, FLØTT DÆ, SLUTT, Æ TRUR Æ BLØR!!!!

Jeg har herved en solid kilde til spontan latter resten av livet. Takk.

Forrige helg satte Håkon sammen et vellykket utdrikningslag for broren sin. Denne helga var det brudens tur.

Klokka hadde knapt passert åtte da vi i går morges trippet spent ved inngangsdøra til det kommende brudeparet. Etter å ha trykket febrilsk på ringeklokka noen minutter, kom ut en veldig overraska, litt trøtt og temmelig forfjamset Guro som på forhånd, ut ifra diverse hint fra sin kommende ektemann, hadde utelukket av utdrikninga skulle skje denne helga (Magnus, du er god!) 

Allerede under frokosten fikk Guro dagens første utfrordring: vi hadde alle pakket inn hver vår gave til henne og hennes oppgave var å gjette hvem de var fra. Min var en bollepensel som skulle symbolisere alle søndagene vi har laget middag til besteforeldrene til Magnus, Håkon og Ingrid.

Opplegget for dagen var fantastisk (kred til forloverne!) og etter frokost gikk turen til Arena X på Lade. Vi ble delt i to lag og skulle konkurrere mot hverandre i fem forskjellige øvelser. Skyting, pil og bue, q-tipsbryting, sumobryting og en veldig spesiell form for fotball. Konkurranseinstinktet slo til hos de fleste, og før jeg ante ordet av det hadde jeg skåret to mål! Fotballen var enorm og i tillegg kom det effekter som røyk og blinkende lys slik at det var helt umulig for oss å vite hvor ballen var, eller hvor de andre var for den saks skyld.

Slitne og svette tok vi bussen hjem til Elisabeth. Det ble servert deilig grillmat før det igjen var klart for lek. TV-en ble slått på og der var Magnus! Det var gjort opptak der Guros forlovere hadde stilt ham ulike spørsmål. Hva var det første du la merke til hos Guro? Hva hadde Guro på seg? Hva er Guros yndlingsfarge? Hva er Guros beste sider? Hva er Guros verste sider? Etter spørsmålet var stilt ble filmen stoppet og Guro skulle gjette hva som ble svart. Kjempegøy! INGEN tvil om at disse menneskene kjenner hverandre godt. Og det var ikke måte på hvor rørende det var. Magnus var bare så skjønn der han satt og vi alle ble nok litt forelska i han der og da, tror jeg ;) Jeg tenkte fornøyd at jeg hjemme hadde en som er nesten lik! :D Haha.

Mange ganger har Håkon og jeg snakket om at det beste ville være å stikke av til Thailand og gifte seg. Etter i går har jeg endret mening. Utdrikningslaget var kanon, og jeg håper jeg også får oppleve noe slikt en gang!

Tusen takk for at jeg fikk være med! <3 Jeg gleder meg til den store dagen!

(Dessverre er kameraet mitt ødelagt og jeg fikk ikke tatt et eneste bilde).